- I Kristus er vi ett

Skevet av Olav Elgvin:

- Vi er her, vi kommer foran deg, med all vår svakhet og vår skyld...
Israelske, palestinske og noen skandinaviske unge står sammen og synger. Vi er i Jordan, i byen Akaba, og det er den siste kvelden på en fire-dagers ørkentur. Målet har vært å forsones, på tvers av det som skiller oss – å høre hverandre, å se hverandre, å være nær hverandre.

- Skyld
Sangene vi synger har jeg hørt før – tradisjonelle kristne lovsanger, enten på hebraisk eller arabisk. Men i kveld er det som om de har fått et sterkere innhold. Rundt meg ser jeg palestinske og israelske unge, og mange av dem er knust: Nå innser de hvor stor skylden deres er. De innser at de ikke har møtt «den andre siden» med kjærlighet. Og de innser at de er hjelpeløse uten Gud.

- Tilgi meg
- Dette er det tungt for meg å si, begynner Andrej svakt, en jøde fra Hvite-Russland som har bodd i Israel i 10 år. Vi har begynt å dele ting med hverandre.
- Det er to måneder siden jeg var i militæret. Jeg var i en elitetropp. Jeg tjenestegjorde i Gaza. Og... jeg har skutt på dere. Jeg har kastet dere ut av husene deres, sier Andrej, og stirrer ut i luften.

Etter en stund fortsetter han, med svak og rusten stemme:
- Og jeg har aldri møtt en palestiner ansikt til ansikt før nå. Nå vet jeg hva jeg har vært med på. Og jeg vil be dere om tilgivelse. ...jeg vil be dere og Gud om tilgivelse.

Vi fortsetter å synge. Andrej reiser seg sakte, og går ut av den opplyste ringen, til kveldsmørket utenfor. Jeg ser at han strekker hendene opp mot himmelen. Deretter legger han seg ned på bakken.

«Den andre siden»
Andrej er bare en av mange som har opplevd noe sterkt på Musalaha. De fleste av deltagerne har aldri før møtt noen fra den andre siden. Tidligere har palestinerne bare sett israelere i militærklær: Når de skal gjennom en «checkpoint» og er redde for ikke å slippe gjennom, eller når soldatene kommer på nattlig besøk for å fnne mistenkte: Israelerens ansikt har blitt til en geværmunning.

Og for israelerne? --er palestinerne terrorister, som ikke vil ha dem der, som vil «kaste dem på sjøen». Men nå er de her, og møter den andre siden som mennesker av kjøtt og blod.

- Se på deg selv først
- Hva er det Jesus lærer oss? Det er Munther som spør, en ung bibelskolelærer som underviser på turen.
- Lærer han oss at vi skal anklage den andre parten?
- Nei. Han viser at vi alltid skal gå i oss selv først: Hva kan jeg gjøre for å forandre ting? Hva kan jeg gjøre for at ting skal bli bedre, sier Munther.

For både palestinere og israelere som hører på er dét vanskelig. Her nede hevder begge sidene at de er offer: Det er vi som har det vanskelig, det er de andre som gjør det vanskelig for oss. Men i Musalaha får vi høre noe annet: Det viktigste er ikke å anklage den andre. Det viktigste er å skape forandring selv.

- Sammen i Kristus
- Men betyr det at vi skal gi opp alle våre meninger? At vi skal slutte å kjempe for det vi mener er rett? Skal jeg bare akseptere okkupasjonen? er det en palestinsk jente som spør.
- Og skal jeg bare akseptere terrorangrep? legger en israelsk gutt til.
Munther tar en pause, og tenker et øyeblikk, før han fortsetter.
- Nei. Selvfølgelig kan vi være uenige. Likevel kan vi møtes som søsken i Kristus, sier Munther.

Folk nikker. Det kan de være enige i.
- Vi er kalt til å elske hverandre. Som søsken. Selv om vi er uenige. Selv om vi tilhører folk som er i konflikt med hverandre, sier den unge bibel-læreren.

Neste dag er vi igjen i den vanskelige hverdagen i det Hellige Land. Palestinerne er tilbake i en hverdag som preges av fattigdom, usikkerhet og frustrasjon. Israelerne er tilbake i en hverdag fylt med frykt for neste terrorangrep. Er ting da akkurat slik de var før vi dro? --- nei.

For nå vet vi: At de på den andre siden også er mennesker. Og at vi kan elske hverandre som søsken, selv om vi lever på forskjellige sider av muren.