Bridgebuilders – vennskap uten grenser

Skrevet av Åshild Jensen:

For ikke lenge siden kom ti norske ungdommer hjem etter å ha vært med på del to av Bridgebuilders - et todelt freds- og forsoningsprosjekt. Første del var i Valdres sist sommer, mens andre del foregikk i Israel og Jordan denne påsken. De norske, palestinske og israelske ungdommene møttes altså for første gang sommeren 06, og utviklet nære vennskap til hverandre. Allerede da fikk vi de sterke historiene om ungdommer som ble konfrontert med egne fordommer, i møtet med den andre siden. Likevel oppdaget de fort at interessene og hverdagsproblemene på mange områder er de samme for ungdom, uavhengig av hvilken side man hører til.

Sterke inntrykk
For oss norske deltakerne ble det en veldig spesiell påske med mange sterke inntrykk. Fram til tirsdag i påskeuken var vi på rundreise i det nordlige Israel. Vi så mange av stedene Jesus og hans disipler hadde vært, og vi feiret påskemåltid etter messianske jøders tradisjon. Dessuten bodde vi flere netter hjemme hos lokalbefolkningen, både i palestinske og israelske hjem. Vi tilbrakte to netter hos palestinske familier i Betlehem, der vi fikk et unikt innblikk i dagliglivet på den siden av muren.

Det gjorde sterkt inntrykk å krysse checkpointen ved muren for å komme til Jerusalem, en mils vei unna. Unge jenter og gutter på vår egen alder stod vakt der, med store maskingevær i hendene. De sjekket all trafikken som passerte muren. Med våre norske, røde pass slapp vi gjennom uten problemer. Den ene dagen var en av våre palestinske venner med oss til Jerusalem. Hun hadde fått den nødvendige innreisetillatelsen, for første gang på ett år. Likevel ble hun plukket ut av bussen, og måtte forsere checkpointen til fots, alene. Bare på grunn av at hun er araber.

Det var også en spesiell opplevelse å besøke flyktningleiren tett inntil muren, der det fortsatt bor om lag 5000 arabere, 60 år etter de måtte forlate sine hjem. Mange har tatt vare på nøkkelen til huset de en gang forlot.

Også siste dagen tilbrakte vi i Jerusalem, der vi fikk med oss oppstandelsesgudstjenesten ved Jesu grav, og Holocaustmuseet. Hvor stor innvirkning Holocaust har på den enkelte israelers liv selv i dag, skjønte vi først gjennom vårt møte med en ung messiansk jøde. Han fortalte om sin hverdag, en hverdag preget av frykt. Frykt for alle nabolandene som ikke vil anerkjenne Israel som egen stat.

Ørkentreff
Tirsdag forlot vi samfunnet slik vi kjenner det, og tilbrakte fire flotte dager i Wadi Rum i den jordanske ørkenen. Dagene ble fylt av fjelltur, ørkenliv, undervisning og selvfølgelig den obligatoriske kamelturen. Den beste delen av oppholdet var likevel at vi disse dagene traff igjen våre venner fra sist sommer. På grunn av det unike fellesskapet vi utviklet da, fant vi raskt tonen igjen, selv etter 7 mnd. Gjensynsgleden var stor.

På nytt erfarte vi at Gud er alltid til stede, vi merket Hans nærvær. Vi startet hver dag i et fellesskap med bønn og lovsang – på engelsk, hebraisk, arabisk og norsk! Ordenes betydning var ikke alltid like lett å skjønne, men meningen bak dem var klar: Alle var vi der for å tilbe vår Gud, og for å gi våre liv til Ham. Sammen erfarte vi et sterkt åndelig fellesskap, og det fikk stor innvirkning på det samholdet og vennskapet vi ellers har sammen.

Håp om fred
Mens del 1 først og fremst vektla å bygge vennskap, ble denne delen, del 2, mer utfordrende. Her fikk vi god undervisning om hva vi kan gjøre i vår hverdag, både for å løse konflikter og for å være fredsagenter der vi er. Ikke nok med det, vi skal også være agenter for forandring i verden rundt oss. Vi er alle kalt til å være agenter for Jesus, og gjennom oss selv vise hvem Han er til de vi har rundt oss hver dag. Han er fredsfyrsten.

Flere ganger sa både palestinske og israelske ungdommer at Jesus er løsningen på den fastlåste situasjonen. Våre menneskelige initiativ i politikk og fredsarbeid kan gjøre mye på veien, men Han er den som kan forandre hjerter og mennesker. Gjennom Ham er vi alle søsken, og et slikt syn setter ting i nye perspektiv. Det gjør at vi verdsetter menneskene rundt oss på en annen måte, og behandler dem annerledes.

Allerede har vi begynt å se ringvirkningene av dette prosjektet. Deltakere på begge sider ber nå for den motsatte part, de har fått venner på den andre siden. De har tatt med historier hjem til sine andre venner. Historier om ungdommer fra fiendes side som ikke er grufulle monstre, men mennesker akkurat som dem. Historier om lidelsen som også rammer den motsatte part, alle lider under denne konflikten.

Vi har alle fått økt forståelse for konflikten, vi ser lettere at dette først og fremst ikke dreier seg om land og politikk, det handler om mennesker. Det handler om våre venner. Det handler om oss. Spres dette synet, vil forhåpentligvis holdninger til fienden gradvis forandres. Da vil det ikke lenger handle om to parter mot hverandre, det vil handle om oss alle sammen. Med tiden vil forandringen som starter i de små, lokale delene av befolkningen, få betydning og innvirkning i samfunnet generelt.

Norsk deltakelse
For mange av oss norske har det noen ganger vært vanskelig å se viktigheten av vår deltakelse i Bridgebuilders. Men flere av våre venner fra Midt-Østen gav uttrykk for at prosjektet ikke ville blitt like vellykket uten oss. Vi stilte spørsmålene de ikke hadde tenkt over, vi var den nøytrale parten som kunne se problemene utenfra og sette dem i andre perspektiv. Samtidig er det ikke stolthetsfølelsen av å ha samlet partene som preger oss som har vært med. Det er mye mer en følelse av takknemlighet. Takknemlighet for det vi har fått oppleve sammen. Takknemlighet for at vi kan få lov til å være den lille forskjellen i den store sammenhengen.