Månedens andakt av Thor Håkon Finne Lindstad.
Vi lever alle med frykt i livet, selvsagt i forskjellig art og grad. Din og min frykt er kanskje mindre fysisk og håndgripelig enn den til ungdom i krigsherjede områder, men like fullt virkelig.
Bibelen snakker også om frykt. Det samme Guds ord som gang på gang sier ”frykt ikke, bare tro” (Mark. 5,36) og ”i kjærlighet finnes det ikke frykt” (1 Joh. 4,18), sier også ”vær ikke overmodig, men frykt Gud” (Rom. 11,20) og ”tjen Herren med ærefrykt, gled dere og skjelv for ham” (Sal. 2,11). Er dette selvmotsigende?
Man ville kunne spørre: ”Hvorfor frykte Gud? Er ikke evangeliet et fredsbudskap, og skal ikke da vårt forhold til Gud være preget av fred, fortrolighet og glede?
Sant nok, det finnes en frykt som ikke lar seg forene med troen på en levende og frelsende Gud. Var det ikke slik, ville ikke Guds ord gang på gang be oss om ikke å frykte. På den annen side er det også en frykt, ærefrykten for Gud, som kan forenes med troen, for Guds ord lærer oss jo også å frykte. Hyrdene på marken, kvinnene ved graven og folkemengdene rundt Jesu mirakler, de fryktet alle.
Gudsfrykt er noe av den mest grunnleggende og gjennomgående lærdommen vi kan ta fra Israelsfolkets gudsforhold i Det gamle testamente.
Det folket Gud elsket, skulle til gjengjeld vise ham ærefrykt ved å holde hans bud og forskrifter. Det samme er vi kalt til, og det ligger gudsfrykt i bønnen Fader vår idet vi ber ”og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde” (Matt. 6,13).
Den gode gudsfrykten frykter for å bedrøve Gud, den frykter den Gud som har makt over all forstand, og denne frykten skal vi ikke være redd for å kjenne på. Den hører med til troen. Gudsfrykt minner oss på styrkeforholdet mellom oss og Gud. Han er større enn vår fatteevne. Vi er små. Men Han er også den frelsende Jesus Kristus. Altså er veien kort fra gudsfrykt til ”gudsglede”. Derfor er gudsfrykt god frykt.
