Oversettelse: Annbjørg Hesselberg

Det var en som sa: ”Det må jo gå galt når folk bygger murer i stedet for broer”. Når to parter ikke møtes ansikt til ansikt, kan det utvikle seg konflikt. I årevis samler negative følelser seg opp og vokser til murer.

Jeg er en palestiner med armenske røtter, og jeg bor i Jerusalem. Jeg vokste opp under okkupasjonen. Daglig måtte jeg passere kontrollposter. De blikkene som møtte meg i Vest-Jerusalem når jeg snakket et annet språk enn hebraisk gjorde at jeg bestemte meg for å begrense min kontakt med ”den andre siden”. Men samtidig var jeg alltid nysgjerrig. Ja, jeg ønsket faktisk å møte ”dem” – israelerne.

Første gang jeg hørte om Bridgebuilders, tenkte jeg at det var jo den beste muligheten jeg kunne få til å skaffe meg en bedre forståelse for den andre siden. Yakov* var en av de israelske deltakerne på BB, og han var den første jeg snakket med om konflikten. Denne samtalen fikk meg til å ta et skritt tilbake og lure på om jeg virkelig hadde tatt en bra beslutning da jeg valgte å bli med!

På flyplassen møtte jeg de andre israelerne med et vennlig hallo, og mens vi ventet i to timer i innsjekkinga, fikk vi mulighet til å snakkes. Jeg ble litt mindre på vakt, men gjennom sikkerhetskontrollen kjente jeg at jeg ble litt urolig. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg kunne forvente av denne ti dager lange turen, så jeg måtte bare la Gud lede meg.

Da vi kom til Norge, ble vi møtt av ei gruppe på ti norske, som sluttet seg til gruppa av israelere og palestinere. De første dagene var vi på telttur i fjellet, gikk tur i regnet, og opplevde  det svært vakre Forenseset.

Første gruppebilde tok vi etter å ha klatret opp til Preikestolen , der vi kunne miste pusten av utsikten. Sammen kjente vi oss som små mennesker i en uendelig stor natur. Vi sang lovsanger og folkeviser på hver våre språk, mens Alex spilte trommer, Kevork lutt og Rami gitar. Gjennom musikk og lovsang fikk vi kontakt og vi glemte de barrierene som var mellom oss der hjemme.

Vi brukte fritida godt, og hadde mange samtaler. Nå savner jeg disse stundene da vi satt sammen og drakk kaffe og spiste kaker som den snille betjeningen på Vaulali hadde laget.

Til forskjell fra undervisninga i plenum gikk våre private samtaler rett på konfikten og våre erfaringer: bosettinger, kontrollposter, Palestina og Israel. Det var ikke bare “Happy, clappy, yofi tofi!” (”alt er greit”), som Yakov stadig sa. Disse samtalene var utfordrende, ubehagelige og noen ganger frustrerende. De norske satt sammen med oss og ville lære mer – de lyttet og diskuterte med oss. Som palestinere og israelere så vi på dem som limet i gruppa. Jeg er sikker på at fordi de var der, lærte vi å bli bedre lyttere.

Det jeg likte best på turen var de kveldene da vi lærte mer om hver av de etniske gruppene gjennom mat, drama og dans. Ja, vi lot den følelsemessige muren mellom oss smuldre bort – i håp om at delemuren en dag skal falle. Gjennom å planlegge og dele disse kveldene kom vi nærmere hverandre. Vi fikk noen glimt av Guds paradis, og hentet med oss en bit av det tilbake til virkeligheten.

Jeg tar godt vare på minnene om mine nye venner. Hvert enkelt menneske på denne turen, palestiner, israeler og nordmann, berørte hjertet mitt på en spesiell måte. Jeg gleder meg til oppholdet i Jordan til våren, som er andre del av BB.

Dette var virkelig en utrolig opplevelse. Det var stunder fylt med skjønnhet, enhet og utfordringer – det er bygget et fundament for en bro.

*Navnene er forandret.