Av: Bergitte Viste
Da sa Moses til folket: «Vær ikke redde! Stå fast, så skal dere få se at Herren frelser dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri se dem mer. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.» (2. Mosebok 14:13-14)
Hva var det som fikk israelittene til å spasere rett ut på den tørre havbunnen i håp om å komme trygt over til den andre siden? Var det deres sterke tro på Gud og overbevisningen om at det kom til å gå bra? Eller var de livredde, men valgte å gå fordi det var bedre å risikere livet enn å ende opp som slaver nok en gang?
Jeg tror det var det siste. De måtte ta et valg. Det var enten slaveri eller frihet. Selv om frykten for havet var stor, var frykten for egypterne større. Ingen av isralittene visste om det ville gå bra, men risikoen var verdt å ta i håp om å komme levende over til den andre siden. Noen var nok overbevist om at Gud ville redde dem og tok det første steget i stor tro. Men jeg tror de fleste var livredde og usikre på om Gud virkelig ville berge dem. Heldigvis var det valget om å gå som reddet dem.
Jeg liker å tenke at jeg ville vært en av de første til å ta steget ut på den tørre havbunnen i overbevisning om at jeg ville komme trygt over til den andre siden. Det er selvfølgelig fordi jeg vet hvordan historien ender. Men jeg må ærlig innrømme at hadde jeg vært der den gangen og fått valget om å gå gjennom havet eller å bli igjen, så hadde jeg hatt mine tvil. Jeg ville vært livredd og usikker, men jeg håper at jeg ville valgt å gå.
Det var ikke deres høye bønnerop eller egen innsats som frelste dem. Det var heller ikke bare de som tok det første steget i stor overbevisning som ble berget. Også de som gikk i tvil om at det ville gå bra. Det viktigste var at de gikk. At de tok steget. Det var det Gud hadde bedt dem om å gjøre.
Han hadde lovet å stride for dem og hans krav til dem var at de skulle være stille.
Israelittene var lydige. De gjorde det Gud hadde bedt dem om å gjøre. Lydighet er et resultat av tro.
Altså var det et steg i tro som frelste dem uavhengig av hvor sterk eller svak deres tro var. Deres tvil var ikke en avgjørende faktor. Bare deres valg om gå i lydighet; om å ta et steg i tro.
I dag er alle oss som har tatt valget om å følge Jesus, Guds folk. Jeg gjentar: Vi som har tatt valget. Jesus er veien til Gud. Han er den tørre havbunnen gjennom høye og truende murer av hav. Han er den som leder oss trygt over til den andre siden. Og han stopper ikke der. Jesus frelser oss ikke bare FRA døden, men han frelser oss også TIL et liv sammen med han. Gud reddet ikke israelittene for så å la dem vandre alene. Nei, han var med dem. Og det samme gjelder Jesus. Har du tatt valget om å følge han så er han alltid med deg. Om du føler at du ikke har den sterkeste troen eller er usikker på om Gud virkelig er med deg, så skal du vite at det var valget om å gå som reddet israelittene og det er valget om å tro som vil frelse deg også.
Om du er i ferd med å ta det første steget eller allerede har gått på den tørre havbunnen en stund: Fortsett! Selv om havet kan virke truende; fortsett å gå i tro og lydighet. Det er den eneste veien til den andre siden. Du trenger ingen sterk tro, bare troen på en sterk Gud!
