Av: Andreas Masvie
Det hender i ny og ne, at man blir spurt noe slikt. Ja, i full offentlighet, til og med. Denne gangen skjedde det på bussen fra Haifa til Jerusalem. Og det er ganske forunderlig, synes du ikke, hvordan enkelte samtaler ledes rett til Kristus – ofte uten at man er helt klar over det selv. Og så, mens man snakker og skøyer, blir man plutselig konfrontert: ”Du er kristen, du, eller?”
Nei, om forlatelse, ”konfrontert” klinger ikke helt riktig. Det lyder som om man har gjort noe tåpelig, latterlig. Mer feil kan det ikke bli! Men, vil du tillate meg å skrifte litt for deg? Det hender at det er akkurat slik jeg føler.
Nå, vel, tilbake til bussen: ”Dere er kristne, dere da, kanskje?”
Med ett vokser urstriden opp i hjertet mitt. For det nye mennesket vil så inderlig fortelle frimodig om Sannheten som Ånden har åpenbart for meg. Men gamle Adam, derimot, er en slu rev. Han maner frem ugudelig forlegenhet, skam og hovmod. Han visker meg tanker som ”tenk bare på hvor mange som er her på bussen og vil overhøre alt det du sier …”
Ja, tenk på det! Tenk på det, du, Satan-snok! Tenk på mulighetene!
For, si meg, har vi egentlig noe å skjemmes over? Paulus svarer for oss: ”For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror.” (Rom 1, 16-17)
Men vi lever nå engang i en fallen verden, i en råtten kropp. Det betyr ikke at jeg skal sette meg i gresset og sukke. Nei, dette er ikke den utholdenheten Kristus er ute etter. Jeg kan ikke overgi meg til min syndige natur. ”For den som skammer seg over meg og mine ord,” skrev Lukas, ”ham skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin og sin Fars og de hellige englers herlighet.” (Luk 9, 26)
