Vi må passe på å ikke gjøre konflikten til vår egen, skriver Karoline Fonn, en av de norske BB-deltakerne
Midtøsten-konflikten engasjerer utrolig mange, også meg. Ikke alt engasjement fører til noe godt. BridgeBuilders har fått meg til å se konflikten med nye øyne.
Gladiatorer
Vi har nettopp feiret at Jesus lever i gravhagen med hundrevis av andre kristne. Vi måtte grytidlig opp får å få plass. Nå sitter vi trangt rundt et bord for å høre et foredrag om det jødiske synet på konflikten. Professoren er dyktig, men det er ikke fritt for at øynene mine detter igjen noen ganger. Men til tross for vanskelighetene med å holde øynene åpne, sitter jeg med vidåpne ører.
– Et av det største problemene med konflikten er at den er blitt så mye eksponert, og at det finnes gladiatorer der ute som vil kjempe for oss, sier han, og akkurat i dette øyeblikket må jeg nok ha hatt øynene åpne fordi jeg har notert sitatet ned i boka mi.
Mulig jeg har vært en av disse gladiatorene som så gjerne vil kjempe for rettferdighet og fred. En gladiator som ikke kan håndtere et sverd, som gjerne vil slåss og kjempe for noen, men ikke vet helt hvordan. Og jeg spør meg, mon tro om det ikke finns flere som meg?
En «nøytral» nordmann
Da jeg ble presentert for prosjektet BridgeBuilders, ble jeg ov
errasket over at det gikk an å gripe an konflikten på en slik måte. Brobygging, det hadde jeg aldri hørt om, men det gav absolutt mening å jobbe på en slik måte. De sterke historiene jeg fikk høre, og en god del eventyrlyst, gjorde at jeg skrev søknaden noen dager senere.
Nå er det omtrent tre uker siden jeg kom tilbake fra del 2 av BridgeBuilders. Prosessen med å fordøye alt jeg har hørt og opplevd pågår fortsatt. Gjennom BridgeBuilders har jeg blitt tatt med på en spennende reise, der jeg har fått se nye steder, blitt kjent med nye kulturer og fått gode venner. Men viktigst av alt har jeg blitt utfordret, og mine fordommer rokket ved.
Jeg har skjønt at en ydmyk, åpen og ”nøytral” nordmann, også har fordommer. Disse har blitt gravd frem og kommet opp i lyset. Jeg har blitt klar over dem, og derfor fått muligheten til å ta et oppgjør med dem.
Spirer i ørkenen
Helt siden del en i Norge var over, hadde jeg gledet meg til å få reise til Jordan. Til å få treffe de andre igjen, bli bedre kjent, snakke videre om viktige ting og få oppleve et nytt land. Å få tilbringe fem dager i den jordanske ørken ble like fantastisk som jeg hadde håpet.
Men det slo meg som litt ironisk at det var til ørkenen vi skulle. At det var her under den brennheite sola, i det knusktørre landskapet vi skulle skape grobunn for disse små skjøre vennskapsfrøene som så vidt var sådd. Var det mulig å få dem til å spire og slå røtter? Men så sannelig fantes det ikke blomster ute i ørkenen. Disse vakre blomstene greide mot alle odds å blomstre her i dette ufruktbare landskapet. Skulle det ikke da også være mulig å skape gode relasjoner mellom deltakerne? Bygge noen broer?
En kamp verdt å kjempe
Det å få møte ungdommer fra begge sider har vært utrolig spennende. Mitt første sjokk var nok å få oppleve hvor dypt konflikten og uenigheten sitter i dem. Selv disse som er innstilt på forsoning. Men desto mer beundrer jeg dem for å ville forsoning og å kjempe for det. En kamp de står svært alene i. Det er denne kampen vi burde kjempe med dem.
Det gjør stort inntrykk å få høre historiene til den enkelte deltaker. De er vanlige ungdommer som meg, men med utfordringer og bekymringer på et helt annet plan. Og som en naiv nordmann med et bekymringsløst liv har det vært vanskelig å sette seg inn deres situasjon. Så hva er min rolle i dette prosjektet, med et helt annet liv og et helt annet perspektiv? Kanskje kan nettopp mitt perspektiv og min uvitenhet være til hjelp. For det er ikke mine sylskarpe meninger, og arrogante argumenter som kan gjøre en forskjell. Jeg vil hjelpe ved å være en god lytter, en venn, en medvandrer. Jeg tror noe av det viktigste ligger i å være ydmyk nok til å innrømme at ting er vanskelig å forstå, at du ikke har svar på alle spørsmål.
Avslørt av magefølelsen
Jeg har lyst til å dele en spesiell episode fra ørkenen. Etter en lang dag ute under den steikende sola, var det deilig at det har blitt kveld. Det er stummende mørkt og stjernehimmelen har brettet seg ut. Vi har satt oss ute på sanddynene som fortsatt er varme fra sola. Mens vi nyter synet av stjernene, kommer spørsmålet:
– Karoline, hva tenkte du om oss palestinere og arabere før du kom hit?
De klamme hendene og knuten i magen, beviste nok en gang at jeg var ikke så nøytral som jeg trodde.
Jeg visste svært lite om palestinere og israelske arabere før jeg ble med på BridgeBuilders. I de kristne sammenhengene jeg kom fra, var det største fokuset å heie frem jødene. Og dette preget selvfølgelig meg også. Det at det fantes kristne palestinere hadde jeg for eksempel aldri tenkt over. Men nå har jeg fått oppleve det, jeg har kristne søsken på begge sider av konflikten. Så stort! Alle trenger de forbønn og støtte.
To hender
Jeg vet ikke om jeg er blitt noe klokere av å være med på BridgeBuilders. Noen ganger tenker jeg at jeg bare er mer forvirret. Men en ting er sikkert, jeg har fått et nytt perspektiv på ting.
Jeg tror ikke jeg er den eneste nordmann som gjerne vil bidra i Midtøsten-konflikten på en god måte. Men vi må passe på å ikke gjøre konflikten til vår egen, og kjempe for noen som aldri har bedt oss gjøre det. Den gladiatordrakten kan du bare kaste. Kast fra deg sverdet også. For da har du to hjelpende hender å strekke ut. To hender hjelper mer enn et. Og et hjerte som banker for begge sider viser større kjærlighet. Det går an å kjempe for fred uten å velge side. Vi trenger brobyggere ikke gladiatorer.
Av Karoline Fonn
