Det er lite som minner om en jente fra et ultraortodoks miljø når en treffer Sarah. Ikke noe hodetørkle, fotsidt skjørt eller høyhalset genser. Men skinnet kan bedra.

Sarah er nemlig vokst opp i en jødisk ortodoks familie. Her gjelder strenge regler for det meste, både i kles- og matveien, i tillegg til en særdeles restriktiv omgang med den sekulære omverdenen. Av de som er født inn i det ortodokse miljøet, er det svært få som bryter ut. I praksis betyr det som regel at familien anser deg som død. Noe av det verste som kan skje er at et familiemedlem kommer til tro på Jesus som Messias. Det var det som skjedde med Sarah.

Det er vanskelig å forestille seg Sarah med fotsidt skjørt, lange ermer og høyhalset genser. Og eventuelt parykk hvis hun hadde vært gift. Men den største forandringen er likevel ikke den ytre. Den skjedde i hjertet.

For noen år siden traff Sarah på noen kristne fra Sør Afrika, på reise i Israel. Hun begynte å tilbringe mye tid sammen med dem, syntes det var spennende å henge med dem. Hun visste at de var kristne, men de prøvde ikke å overbevise henne om at deres tro var ”den riktige”. De var heller tilbakeholdne med å fortelle henne om hvem Jesus var. Men dette gjorde Sara mer nysgjerrig. Hva var det de egentlig trodde på? Og hvem var denne Jesus, som bare ble omtalt som Yeshu (et akronym for: ”Måtte hans navn og minne bli utvisket”)i hennes eget miljø?

Hun begynte å diskutere med dem. Og de svarte villig på alle spørsmålene. Sakte men sikkert kom hun fram til at dette var noe hun også ville ha tak i. Men hindringene stod i kø. Hva ville familien si? Dette var jo det ultimate svik, både mot den troen hun var vokst opp med og familien hun var så glad i. Samtidig – hvis dette var sannheten, hvordan kunne hun ignorere den? Sarah er ei jente med bein i nesa og sterk ryggrad. Tross det uunngåelige bruddet med familien, bestemte hun seg for å ta i mot Yeshua som den Messias hennes eget folk gikk og ventet på.

En tid senere kom hun i kontakt med en organisasjon som driver et forsoningsarbeid blant palestinere og jøder. Sarah hadde aldri hatt noen særlig kontakt med ”den andre siden”. Ikke hadde hun ønsket det heller. Da hun var yngre hadde en god venn blitt offer for et palestinsk selvmordsangrep. Så Sarah kjente ikke på noen umiddelbar trang til å bli venner med en palestiner. Men denne organisasjonen spurte altså om hun ville være med på en tur hvor både palestinere og jøder skulle campe sammen i ørkenen i flere dager. Samtidig som dette hørtes spennende ut, var det flere motstridende følelser som gjorde det vanskelig å ta en avgjørelse. Sarah visste hva Jesus hadde sagt om dem som en betraktet som sine fiender. Dem skulle man tilgi og til og med velsigne. Det var ikke akkurat dét hun var oppdratt til i det ortodokse miljøet.

Men igjen gikk Sarah mot strømmen. Tross hatet hun kjente på overfor palestinere, bestemte hun seg for å bli med. Og dette ble en ny oppdagelse! Her fant hun palestinere som hun kunne kalle brødre og søstre. Som hun kunne be sammen med. Her møtte hun mennesker, både fra den palestinske siden og den jødiske, som var villige til å lytte til hverandre og som hadde gitt Jesus en sjanse til å ta hånd om bitterheten. Alle hadde de sine historier om smerte og håpløshet. Hun kjente hvordan følelsen av frykt og usikkerhet sakte men sikkert måtte vike plassen for nysgjerrig åpenhet og aksept.

I dag er Sarah med i en bønnegruppe hvor både jøder og palestinere deltar. Her ber de jevnlig for hverandre og det folket de tilhører. Sarah har funnet sin Messias – en Messias som ber oss om å elske våre fiender. Dette har Sara tatt på alvor.