Like til deres alderdom er jeg den samme, og til dere får grå hår, vil jeg bære dere. Jeg har gjort det, og jeg vil fremdeles løfte dere, jeg vil bære og redde dere. – Jesaja 46:4
Av og til får kristne små anfall av åndelig galskap – meg selv inkludert. Denne galskapen utarter seg på den måten at jeg begynner å tvile på om Gud fortsatt er interessert i å ha noe med meg å gjøre. Om han fortsatt vil ha meg som tjener, som barn og i sin himmel.
I dette avsnittet av Jesaja virker det som om Israelsfolket har fått et slikt anfall. De har begynt å tilbe andre guder, guder av tre og stein, som de selv må bære rundt på og sette på plass. Ikke hører de, og ikke svarer de når Israelsfolket ber. Så tåpelig fremstilles avgudsdyrkelsen i Jesaja 46 at en kan virkelig lure på hva som går av folket som gir seg i gang med den. Har de ikke noe alternativ?
‘Hør på meg’ begynner avsnittet som minner dem om deres egen Gud, Israels Gud. Så minner Gud folket på hvor trofast han har vært og vil være. Forskjellen på de døde avgudene, og den levende Gud blir så klare – hvorfor vil ikke folket vende om? Man kan kanskje tenke seg noen forklaringer når man har erfart slik åndelig galskap selv. Frykt for at Gud skal ha ombestemt seg angående hele frelsesprosjektet, skam over egne feiltagelser og fall, forvirring når man ser hvor tilsynelatende godt det går med avgudsdyrkerne … De kommer imidlertid alle til kort når en står ovenfor et vers som dette.
Gud er den samme. Du var ikke fullkommen sist dere møttes, men det var ikke til hinder den gangen. Gud har frelst verre enn deg. Han har tatt mennesker som er mer håpløse enn deg, og brukt livene deres til store ting. Han er fortsatt den samme: Kjærlig, god, allmektig, nådig og uendelig vis. Hans arm er ikke for kort til å frelse.
Ikke for morderen Moses. Ikke for tvileren Tomas. Ikke for deg heller. «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.» – Heb 13:8
