Tenker du noen ganger over alt det du allerede har? I år er det 10 år siden mitt liv endret seg dramatisk. Alt jeg har fått siden den gang oppleves tydeligere som gaver, for det heter jo at det er først når en har mistet noe at en vet hva en har fått.

19. juli 2009 var et år som endret mye for meg personlig. Etter en lang periode med tvil, ba jeg det jeg trodde skulle bli min siste bønn. «Gud, dersom du virkelig eksisterer må du gi meg tro for det, hvis ikke er dette mine siste ord til deg». Det var en dristig og frisk bønn, men for en tenåring var det et høyst ekte bønnerop.

Noen dager senere smalt det. Jeg kjørte motorsykkel. Dekkene mistet festet, og jeg skled over i motsatt kjøreretning. Føreren av bobilen som kom imot, rakk ikke å trykke ned bremsen før jeg havnet under dekket hans og ble dratt opp mellom hjulet og hjulbuen.Det ble noen dramatiske minutter, timer, dager og uker, hvor en lege senere uttalte,

«Jeg vet det at du kunne like godt død den kvelden. Du var helt på grensen».

Bønnen noen dager tidligere kunne raskt blitt den siste.

Selv om veien fra en slik ulykke er lang og det er mange detaljer som kunne fortelles, er det særlig en detalj som står helt i kjernen. Ulykken skulle jeg gjerne vært foruten, men midt i det vonde fikk jeg oppleve noe jeg til da bare hadde lest, men aldri forstått tidligere. «Det er godt å være stille og vente på hjelp fra Herren» (Klagesangene 3:26). Ulykken hadde på mange måter tatt fra meg mye. Jeg kunne ikke gå, sitte, snakke eller så mye annet for den saks skyld. Men i denne stillheten og usikkerheten over fremtiden voks det frem noe jeg aldri hadde hatt før. En trygghet på at Jesus var virkelig og at jeg kunne stole på ham.

Det er den tryggheten vi ønsker å dele med det jødiske folk. At Jesus er virkelig og at han er deres Messias. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg får oppleve meg trygg på det, for livet fører med seg nok av usikkerhetsmomenter. Nettopp derfor er troen det mest dyrebare vi har, og det flotteste vi kan dele videre.

Jeg må innrømme at jeg ofte tenker på alt det jeg ikke har, men dersom jeg stopper opp litt kan jeg se at jeg har fått enormt mye. Så denne høsten skal jeg øve meg på å gjøre slik vi blir minnet på i Efeserbrevet,«Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn» (Efeserne 5:20).