Det er ikke lett å være ett. Det er teologiske uenigheter, kulturelle forskjeller, geografiske begrensninger, ulike syn på historie, politikk og virkelighet og mye mer. Midt i det opplever jeg at Gud kaller oss til å legge til rette for fellesskap.

I 2006 tok jeg pennen fatt og skrev til Rolf Heitmann, som ivrig leser av Misjonsblad for Israel ville jeg sjekke om det var mulig med noe slags engasjement i Israelsmisjonen. Han inviterte meg til en prat og utfordret meg til å bli med på BridgeBuilders. Det ble en spennende opplevelse. Men kanskje hadde jeg ventet meg mer høylytte samtaler og diskusjoner?

Husker ikke alt nå. Bare husker den jordanske vakten som kom til tro etter å ha sett et fellesskap av troende. Et fellesskap med folk som egentlig ikke liker hverandre. Det gjorde han åpen for å høre evangeliet. Og til å ta det imot Jesus den siste kvelden.

Deltagelsen på BB ble starten på et langvarig forhold med Israelsmisjonen, over åtte år i tjeneste og snart seks år på fulltid. Det har vært en humpete tur. Man skal mene litt om mye. Og derfor har jeg satt ekstra pris på folk som går foran og viser hvordan man kan være uenig, men likevel elske hverandre. Slik som folka på Kypros i vinter  eller deltagerne fra hele Midtøsten som møttes i Jerusalem i mars . Er det ikke nesten sånn at det er vanskeligere å elske dem man står veldig nær, men samtidig er ganske uenig med på enkelte punkter, enn dem som er mer perifere?

Arbeidet med BB er utfordrende på mange måter, vi snakker jo tross alt om forsoning. Det er ikke lett å være ett. Det er teologiske uenigheter, kulturelle forskjeller, geografiske begrensninger, ulike syn på historie, politikk og virkelighet og mye mer. Midt i det opplever jeg at Gud kaller oss til å legge til rette for fellesskap.

Jeg hadde et sterkt ønske om å få til en stor reunion for tidligere BB-deltakere denne våren. Vi ble 15. Klart jeg var skuffet. En del deltagere hadde til og med ikke fått invitasjonen. Note to self: For å kommunisere med alle tidligere BB-deltakere må man bruke både telefon, epost og Facebook. Betyr det at det ikke var vellykket? Kanskje det. Å bare måle kvalitativt og ikke kvantitativt er ikke en god oppskrift på om noe var bra eller ikke. Det jeg likevel vet, er at de som kom, var utrolig takknemlige.

En av de israelske jentene kom innom for bare noen timer, men var rørt til tårer og ba oss om å fortsette med å arrangere reunion. «BridgeBuilders er så viktig for meg at jeg droppet forelesningen på universitetet» fortalte en av palestinerne som hadde desidert lengst reisevei. Han studerer forøvrig til å bli ingeniør på et av Vestbreddens største universitet med ca 13 000 studenter, av dem er det ca 500 kristne hvorav kanskje 10 % utgjør de evangelikale, eller «born again» som han sier.BridgeBuilders har vært en veldig viktig oppmuntring for han, selv med utfordrende samtaler. En av de israelske gutta reiste seg opp under middagen på den drusiske restauranten og gir stor honnør til DNI og Frikirken og de andre partnerne: «Så bra at dere bruker tid og ressurser på å legge til rette for at vi kan møtes! Tusen takk!» I det en av de palestinske unge kvinnene er på vei ut døra sier ho: – Jeg vil gjerne være med på å arrangere reunions videre, kanskje to ganger i halvåret?

Dette var noen av tilbakemeldingene jeg fikk i løpet av den korte reunionen vi hadde. La meg avslutte med å gjengi et dikt som en palestinsk deltaker leste akkompagnert av en israeler på gitar. Dette ble en sterk bønn for oss alle som var på reunion som en oase av fred midt i en kaotisk hverdag:

I come before you, Oh Lord.

As the sun rises,

may your hope rise up in me

As the birds sing,

may your love flow out of me

As the light floods into this new day,

may your joy shine through me

I come before you, Oh Lord

and drink in this moment of peace

That I may carry something of your

hope, love and joy today in my heart.