Så bor eg altså i Jerusalem.. Det e litt rart og ganske fint. Eg spiser hummus til frokost, middag og kvelds, sovner til 26 grader og våkner til bønnerop kl 04.30.
Dagene flyr, selv om eg på mange måter har hatt en rolig start. Eg jobber for et senter i Jerusalem som heter «Machaseh», som betyr skjulested. Det e et slags krisesenter, som jobber med kvinner og familier i svært vanskelige situasjoner. Mine oppgaver e mest praktiske. To dager i uken e eg med på et suppekjøkken, der bordet dekkes til fest hver mandag og fredag. 3-retters middag, levende musikk og verdighet preger dette måltidet, der fattige jøder og arabere deler måltidsfellesskap side om side. Om onsdagen e eg på et senter der vi deler ut klær og matkasser til en del av de samme folkene som kommer på suppekjøkkenet. Det e masse flotte folk, og eg setter stor pris på å få bli litt kjent med en del av de som kommer. Mange har tøffe historier å fortelle, men det e jammen fint når noen vil dele biter av livet sitt! Den siste oppgaven eg skal ha har eg ikkje begynt med enda, det starter først etter høytidene e over (vi e midt inni et maraton no). Eg skal ha engelskundervisning for etiopiske ungdommer fra ressurssvake familier to kvelder i uken. Det e eg ganske spent på, men det virker som en utrolig fin ungdomsgjeng, rundt 15 stykker fra 12 til 17 år.
Vi bor i en leilighet på French Hill (ca Vestbredden) sammen med to danske ektepar, og for en hyggelig gjeng det er å bo med!! La meg presentere: Hipsterparet fra København, med kule briller, sjeldent varme hjerter og en stadig flyt av cookies og annen herlig bakst: Jeppen og Anne Metten:-).For ikkje å snakke om det nygifte paret med humør, humor og spillglede: Jonas og Anne! For en flaks vi har hatt, det e så fine folk! Når fire av seks snakker et språk som nærmest oppfordrer til tippekonkurranse, e det naturlig at det oppstår noen små kommunikasjonsproblemer. Hver gang samtalen dreies mot noe som inneholder tall, blir både meg og Ingjerd fjerne i blikket. Vi krysser fingrene for at det ikke er livsviktig at vi har fått med oss den nøyaktige summen, som for alt vi vet kan være alt fra 2 til 100 millioner, we dont know. Disse halve tressene og firsene og det der e så komplisert at eg strengt tatt betviler litt at de greier å holde følge sjølv, de bare later som, lever på en livsløgn, men egentlig e virkeligheten den Harald Eia setter ord på i uti vår hage: «VI FORSTÅR HINANNEN IKKE!» Vi hadde en ørliten misforståelse for et par uker siden, der eg nevnte for Jeppe at eg vurderte å kjøpe en gitar her nede(noe eg og har gjort). Hans naturlige repons var noe sånt som: «Å, spiller du gitar?» Eg svarte som sant var: «Eg bare klunker litt..» Det føltes ikkje som en veldig kontroversiell kommentar, men Jeppe ble veldig stille, før han informativt forklarte at på dansk er «klunke» et stygt ord for testikler. Greit å vite. Eg tror ikkje eg kommer til å klunke så mye fremover..
Hverdagslivet innbefatter mye forskjellig her nede. Det e vakre, stjerneklare kvelder, gode samtaler, bibel, bønn, fellesskap og mange andre gode ting. I tillegg e skuddvekslinger, granater og brannbomer blitt en utrolig rar del av hverdagen. Vi bor tett på urolige nabolag i flere retninger, og det går nesten ikke en kveld uten at det e underlige og triste ting å se og høre. Det er opptrapping av konflikt her nede i disse dager, og det e jo hverdag for de som bor her til vanlig, men for oss er det rart å ha gassmasker klare i leiligheten og bomberom i kjelleren.
Eg må jo nesten innrømme at eg nærmest har stjelt fra de fattige denne uken. Det e veldig frekt, og eg kan ikkje gjøre annet enn å ta selvkritikk. Det hadde seg sånn at eg var på suppekjøkkenet på mandag, der vi dekker et festbord for fattige i Jerusalem. På vei dit hadde jeg kjøpt med meg en kaffekopp, og de fleste kan vel tippe ka som hadde skjedd: Eg griste kaffe på t-sjorten min (noe som skjer ca 80% av de gangene jeg drikker kaffe, noe som igjen betyr at eg nærmest konstant går med kaffeflekker på klærne). På suppekjøkkenet sammarbeider jeg med en flott ukrainsk dame full av handlekraft. Hun snakker ikke mye engelsk, men er veldig god på tegnspråk og kroppsspråk. Hun pekte på flekkene mine, ristet på hodet og sa: «No no!» Det var helt tydelig at flekkene irriterte henne. (Det syns eg e litt muntert, langt fra min verden liksom.) Hun drog meg med seg, og eg visste ikkje kor vi skulle, men vi endte opp på et distributionsenter, der eg jobber en dag i uken, et sted vi gir ut klær og kasser med mat til fattige. Hun trakk meg med inn på lagerrommet og fant frem den ene blusen etter den andre som hun gav til meg, og gav tydelig beskjed om at eg måtte få av meg den eg hadde på meg, for den var skitten. Etter min smak var den ene blusen styggere enn den andre og eg prøvde å si at dette ikke gikk an, dette var for de fattige. Hun ville ikke høre, begynte å stappe oppi diverse ting i en pose til meg. Når eg sa nei, sa hun: «Yes, I am a fashion designer!» Eg lot meg kue, og kom hjem med tre nye bluser, så no skal eg virkelig komme meg inn i motebildet i Jerusalem!:-)
Så er vi altså midt inni høstens høytider her i Jerusalem. Eg har MYE å lære av jødiske tradisjoner generelt (som å søke å leve et helhetlig og balansert liv), men e det noe de kan, så e det feiring!! I går var vi på et levende eksempel på det: Vi feiret shabbat hos Rabbi Mordechai, og det var HELT ELLEVILLT! De trøkket 200 stykker inn i en begrenset leilighet, og delte ut den ene retten etter den andre. Rabbien underviste, og vi sang av hjertets lyst, uten noe forhold til tonen til den gitte sangen, her var det bare å kjøre på! Det var et kaos uten sidestykke og en opplevelse for livet! Når det gikk mot avslutning av måltidet og klokken hadde passert midnatt, var det akkurat komt in en «great Rabbi». Han måtte få lære oss noe. Han entret gulvet og begynte å hoppe, danse, synge, rope og holde et voldsomt leven. Det var helt fantastisk! Vi satt nesten oppå hverandre, og kunne ingen av sangene, men vi sang med av hjertets lyst og hvis eg kunne beveget meg en millimeter skulle eg ha danset med helt til det ble morgen! Aiaiai, for en fest!
Og sånne det altså her: All in, alle e med: Shabbaten skal holdes og feires hver uke, men i tillegg e det store høytider gjennom hele året, som har sine helt egne og veldig praktiske uttrykk som tar barn og voksen, ånd, sjel og kropp på alvor! No e vi ca midt i høstfestene. De begynner med Rosha shana, feast of the trompets. eller nyttårsaften om du vil. Dette feires utfra noen små vers i 3. Mos. 23, 24: «..skal dere holde hviledag og blåse i trompetene til påminnelse og en hellig sammenkomst.» Så gjør de altså det. De blåser i shofaren til det tyter ut ørene, noe som kan være litt fint og helt passelig irriterende.. De blåser for å våkne til kamp, fordi fare er like rundt hjørnet. De blåser for å våkne fra villfarelse, der lyden blir et kall til omvendelse. Etter lyden av shofar, går de inn i «ten days og awe». Ti dager der man skal ransake sitt hjerte, tilgi og bli tilgitt, gi slipp på, klippe bindinger, vende seg vekk fra avguder i livet og løfte blikket mot Israels Gud. Med dette bakteppet kommer altså den viktigske dagen i året for jødene: Den store forsoningsdagen. Yom kippur. Dagen da alle folkets synder skal ettergis av den levende Gud.
En dag der stillheten og alvoret lå tungt over folket i ørkenen: Aron skulle representere folket med et syndoffer, syndebukken skulle ta med seg alle folkets synder ut i ørkenen. De fastet. Aron hadde kanskje ikkje sovet særlig mye. Ville offeret holde? Og jubelen brøt løs når det ble bekreftet: Gud tok imot offeret! LIVET var skrevet over deres liv nok et år!
Eg syns dette et vakkert bilde å se for seg: den jublende folkemengden som i takknemlighet lovpriser en Hellig OG tilgivende Gud. Ordet «offer» på hebraisk betyr «draw near». Å komme nær. Nærhet og offer henger uløselig sammen, det finnes ingen kjærlighet uten offer. Det er det 3. Mosebok handler om: Guds lengsel etter nærhet med sitt folk. Alle detaljene, alle de kjedsommelige listene handler om dette: Å komme nær, tett på den levende Gud, hvis dypeste lengsel e å ta bolig i sitt folk.
Også e beskrivelsene fra ørkenen bare en skygge av den planen Gud hadde hele tiden, der han selv skulle være både syndoffer og soningsoffer. Alle verdens synder ble lagt på han og han ble bragt med utenfor byen, som syndebukk. Ved hans blod fikk ALLE adgang helt inn i helligdommen- helt nær til den levende Gud!
I tabernaklet og senere i Tempelet var prestens jobb aldri ferdiggjort. Det var stadig behov for et nytt offer, selv etter Yom Kippur, selv om det var der det store forsoningen fant sted. Likevel skulle ilden alltid brenne, og det var stadig påan igjen med brennoffer, brødoffer, fredsoffer, syndoffer og skyldoffer. Det var en 24/7-jobb, og det må ha vært en del av de i prestetjenesten som tenkte ved seg selv etter en slitsom dag med blod og slakting: «Puh.. slitsomt.. Tenk hvis det Gud kunne gitt oss et soningsoffer en gang for alle?!» Også var det altså disse ordene Jesus brukte på korset: «Det er fullbragt!» Det er ferdig.
Vurderer du et år som volontør? Sjekk ut mer her
