Jeg veit ikke om du er blant dem som stadig grubler på hva Gud vil med livet ditt. Som når du hører store talere fortelle storslåtte historier tenker «Gud, kan du ikke kalle meg også til noe som er litt stort?» Kanskje grubler du av og til på om du er på rett vei, om du er på rett sted. Kanskje står du ved et veiskille og lurer på om dette er rett utdanning, om dette er den riktige jobben, om dette er den riktige mannen/kvinnen. Kanskje er du «stuck» i en hverdag du føler gir heller lite mening.

Jeg tror Gud har store drømmer og visjoner for verden, for livet ditt og livet mitt. I alle fall tror jeg det av og til. Men noen ganger slukes jeg av hverdagens store, små problemer. Livet med Gud som skulle være spennende, utfordrende, triggende, består i virkeligheten av en stor oppvask, en nabo som klager på alt og ingenting, ei kjedelig skolebok som du prøver å presse deg gjennom før eksamen og nok en dag på den jobben du egentlig bare går til fordi du trenger pengene.

Hvor blei det av de store visjonene, hvor blei det av det eksotiske, spennende livet? Gud – har du tatt ferie? Og latt meg stå igjen her med oppvasken…?

Det hender de store visjonene etes opp av hverdager. De koker bort i kål’n. Det er som å komme hjem fra leir og være topp gira, men plutselig møtes av en kald vegg av hverdag som krever andre prioriteringer, en hverdag som suger ut kraften av samholdet og iveren du nettopp hadde blitt høy på. Drømmene som du et øyeblikk trodde kunne bli virkelige, forblir drømmer, du gir opp tanken på at de kan bli en del av nåtida.

Like ofte som de store visjonene etes opp av alt for vanlige hverdager, forsvinner de i våre vrange perspektiver. Vi strever etter å se mennesker bli frelst, etter å se avisoverskrifter som hyller Gud, etter å høre at antallet sultende er nær null, etter å se en verden fri for krig og våpen. Misforstå meg rett: Gud LENGTER etter at hans barn skal komme hjem, etter at vi skal lære å dele med hverandre og etter at kjærligheten skal råde i verden. Men Gud henger seg ikke opp i verken tall eller avisoverskrifter, Gud ser hjertene til de menneskene han elsker, han ser livene deres og gleder seg når de har det godt.

– Har du noen gang sett en hund eller katt skakke på hodet som for å se om den skjønner verden bedre når den ser den fra en annen vinkel? Noen ganger tror jeg vi må gjøre som dem – vi må skakke på hodet for å rette opp perspektivene.

Der du ser en stor mur som umulig kan overstiges, ser Gud en liten pinne du til nød kan klare å snuble i hvis du glømmer å se deg for. Der du ser en liten og ubetydelig oppgave ser Gud en stor velsignelse. Det som ser ut til å være et lite skritt både for deg og for menneskeheten kan i Guds øyne være et stort skritt til stor hjelp og velsignelse for andre og deg sjøl.

Gud ber oss drømme. Gud ber oss drømme stort. Større enn oss sjøl.

Vi skal drømme om vekkelser, om helbredelser, om de mange tusen som vender om og lar seg  døpe. Og som en klok Jesus-mann sa til meg i helga: Husk; det er først når du drømmer større enn det du kan klare sjøl at Gud kommer inn i bildet, da blir drømmen noe som avhenger av Han.

Eksploderende vekkelser, «totally unbeliveable» helbredelser og ut-av-deg-sjæl opplevelser er stort og jeg tror Gud ønsker at vi skal tørre å drømme om det, ja til å med tørre å tro på det, forvente det. Likevel – noen ganger må vi tenke nytt om hva som er stort. Mor Theresa snakka om å gjøre små gjerninger med stor kjærlighet. Noen ganger må vi skakke på hodet og spørre Gud om hjelp  til å se ting med hans øyne.

Å legge sin vei i Herrens hånd handler noen ganger om å leve det vanlige, dagligdagse livet MED GUD, I HAN. Det handler om å gjøre de små gjerningene med stor kjærlighet, enten det er oppvasken, den ekstra telefonen eller de to minuttenes prat med den tiggeren du alltid går forbi. Samtidig handler det om å tørre å drømme stort, drømme langt utenfor det vi kan forestille oss som mulig virkelighet, og stole på han, for han skal gjøre det.