Hvert år kommer den samme debatten til overflaten, debatten om skolegudstjenester. I år er intet unntak. På den ene siden står det febrilske debattanter og krever å få ordningen avskaffet. På den andre siden står det like febrilske mennesker som får sure oppstøtt av alt som utfordrer kjente begreper og tradisjoner knyttet til julefeiringen. Og mellom disse ytterpunkteten sitter majoriteten og ser på sirkuset.

Det kan virke radikalt å fjerne skolegudstjenestetilbudet, og det kan virke radikalt å lyse dommedag hver gang julefeiringen utfordres. Men begge deler synes ubetydelig i forhold til julas virkelige radikalist.

Radikalisten Jesus

Det siste året har jeg fundert mye over en kopp kaffe og den fantastiske julegava jeg fikk i 2018, nemlig boka «Etterlyst: Bergprekenes Jesus» av Oskar Skarsaune. Der omtales Jesus blant annet som radikal. Ikke fordi han var en febrilsk opprører, men fordi han utfordrer våre prioriteringer. Og den utfordringen starter med ordene, «Følg meg».

I dag er vi opptatt av å følge noen, om det er på digitale plattformer eller i det analoge liv, så følger vi alltid etter noen. Vi tar etter andres bevegelser, fraser, ordlyder, klesstil, møtestil, osv. Selv den som ønsker å være et selvstendig menneske og som ikke vil la seg påvirke av andre, ser til andre for å vite hvordan et slikt liv ser ut (f.eks. Lars Monsen). Vi er alltid på utkikk etter noen å følge.

Jesus er annerledes, blant annet ved at han ikke ser etter noen å følge, men han ser etter noen som vil følge ham. Han lokket ikke følgere med potensielle ansettelser i fremtiden, konkurranser om flotte premier, eller med løfte om rikdom. Tvert imot, han lovet et enkelt liv hvor en ikke så utover etter alt en kunne få, men der en så innover for å bygge for evigheten.

Jesus var mer enn en læremester, han var en som snakket inn i menneskers fundamentale utfordringer. Han utfordret menneskers oppfatninger og tradisjoner. Han utfordret alle, uten å forvente noe annet enn at en tok utfordringen på alvor, «Følg meg, følg mine Bud».

Han en riktig god, radikal jul

Jeg skal innrømme at jeg ikke liker ordet ´radikal´. Det vekker dårlige assosiasjoner hos meg, særlig fordi jeg forbinder det med politiske bevegelser som ikke nødvendigvis har vært positive for samfunnet opp igjennom historien. Samtidig tror jeg at ordets grunnbetydning er veldig dekkende for hvem Jesus var og er.

Ordet radikal kommer egentlig fra det latinske ordet radix som betyr røtter. Det utviklet seg innen det mellomengelske språket til å bety «å forme røttene». Det handler ikke om noe radikalt brudd, men det handler om å vise til røttene. Å vise til det fundamentale.

Jesus er på den måten veldig radikal. Han viser stødig til røttene til det jødiske folk, til løftet om Messias. Og samtidig er han radikal fordi han viser til det helt fundamentale når han sier, «følg meg». Å følge Jesus er både en invitasjon til å sette seg ned med ham og en invitasjon til å reise seg og være med på det Han gjør i dag. Han er nok glad for at vi har høytidsfeiringer som minner hele samfunnet om at han kom til verden som en av oss, men han ønsker enda mer at vi skal tørre å følge ham hver dag. Å se til det fundamentale ved kristen tro, kan på den måten få ganske radikale konsekvenser for våre liv. Da blir både skolegudstjenester og tradisjonsmat mindre viktig, mens bønn, bibel, nattverd, fellesskap, forkynnelse og misjon blir helt nødvendig.

Det blir det helt essensielle.

Vil du møte noen virkelige radikale mennesker?