Noen ganger når jeg hører store talere forkynne stor ord om å følge Jesus, kjenner jeg at jeg blir gira til tusen! Jeg får lyst til å legge alt ned og vekk, her og nå, og gjøre det som jeg tenker virkelig kalles å følge Jesus. Ingenting i livet kan vel være større enn det!? Jeg skal leve så nært Gud at jeg får de største visjonene, de sjukeste drømmene, starter den råeste vekkelsen og er vitne til de mest vanvittige helbredelsene verden har sett. Jesus her er jeg! SEND MEG! NÅ!

Også er talen slutt, eller leiren er over. Og jeg kommer hjem. Også skjer det ingenting. Ingen ting.

Eller kanskje skjer det noe. Jeg tar kontakt med noen folk, tenker at denne gangen skal det vare lenger enn til jeg går av bussen og låser opp døra hjemme. Folka jeg tar kontakt med er også gira, vi tenker at sammen har vi noe stort på gang. Gud vil bruke oss.

Men så kommer utfordringene. Hverdagen. Og plutselig er det bare hverdag igjen. Visjonen, de store drømmene og helbredelsene har måttet vike for brødskiver med brunost.

Noen ganger blir Jesus her er jeg-tanken så svevende og «religiøs» at den får problemer når den møter den ellers ganske trivielle verden. En verden hvor vi er avhengige av søvn, mat på bordet, utdannelse, iPhone.

Det var da jeg gikk forbi en av Oslos tiggere på vei til skolen og møtte blikket hennes… at jeg plutselig huska Levinas fra Exfacundervisninga. Møtet med den andres ansikt snakka han om. Det ligger et ansvar der, i ansiktet til den andre. Når vi er så nær at vi kan gjøre noe, har vi også et ansvar for å faktisk gjøre noe.

Gud kan godt møte oss i det abstrakte, i drømmer og visjoner. Og Gud har store drømmer, større enn vi kan tenke oss. Men da han kom til verden levde han som et menneske. Gud er ikke ikke-konkret eller ikke-hverdagslig. Når Gud drømmer stort er våre hverdagskår en selvsagt del av hans drømmer, Gud veit at vi trenger søvn og han kan godt bruke en iPhone i sin tjeneste. Noen ganger ber han oss konkret om å gjøre noe eller dra et sted, kanskje til og med langt av gårde – for å dele hans ord og hans kjærlighet. Andre ganger får vi lov å møte mennesker på skolen, jobben, bussen, treninga og blir utfordra til å dele Guds ord der.

Vi har kanskje lett for å se på langt-av-gårde-visjonene som store og fantastiske mens her-hjemme-greiene blir lite og tilfeldig. Men det store og fantastiske med Guds planer og drømmer er nettopp at han møter oss der hvor vi er, kjenner våre kvaliteter og muligheter og bruker dem. Han veit at et smil, et varmt håndtrykk, et oppriktig ”hvordan har du det egentlig?” kan være like storslått og forvandlende som en utrolig helbredelse eller vekkelse.

Jesus her er jeg, send meg, handler om overgivelse og villighet. Overgivelse til Han som kjenner og elsker oss – og kaller deg og meg. Villighet til å sette seg på flyet for å tilbringe de neste fem eller ti åra i en liten landsby i Ecuador og villighet til å ta oppvasken i kollektivet, eller handle inn for nabodama.

Jesus, her er jeg. Send meg dit du vil – enten det er til Afrika eller Universitetet i Oslo. Måtte det som er stort i dine øyne også bli stort i mine.