For en stund siden var jeg til stede på en alternativmesse i Lillestrøm. Rundt meg oste det av fargerike inntrykk. Tusenvis av mennesker var samlet i en stor varehall for å finne meningen med livet blant krystallkuler, chackraer, aurafotografi-installasjoner og dyrekommunikatorer.
For enda litt lengre siden var det jødiske folk samlet i Babylon. Mylderet var til stede også der. Spåkoner, healere og dyrking av forfedre var normen i det nyankomne landet. Midt i disse strømningene stod Daniel.
Til alle tider har Gud vært ettertraktet. I alle fall enkelte deler ved Han. Ser vi rundt oss trenger vi ikke lete lenge for å finne spor som tyder på at mennesker er sultne etter en åndelig dimensjon. På TV vises det programmer om kontakt med de døde. Å tro på karma har blitt en hype, og englene har blitt et yndet dekorobjekt i hjemmet. Folk er på leting.
På alternativmessen husker jeg en samtale jeg hadde med en dame. Disse ordene brant seg fast i meg; ”Så heldig du er som har funnet fram”, sa hun. Selv klarte hun aldri å slå seg til ro. Også i Daniels bok ser vi hvordan kongen anerkjenner Daniels gud;
«Sannelig, deres gud er gud over alle guder og herre over alle konger”. Likevel går han hen og får bygget en gullstatue slik at folket har noe å tilbe. Han klarer ikke slå seg til ro med Gud som Gud.
”Stans og vit at jeg er Gud”, står det i Salme 46,10. Som kristne har vi funnet fram, søkingen er over. Vi kan alltid søke dypere i Gud og vil fortsatt bli overrasket over hva vi kan finne, men vi har kommet hjem. På hebraisk er ordet for tro det samme som for tillit. Vi kan leve våre liv i full tillit til Gud. I dagens samfunn er det mangt som jager på alle fronter, både åndelig og verdslig. Like vel, stanser jeg opp og innser at Gud er Gud innser jeg at jeg er hjemme.
