Foreldrene mine kom til Israel hver for seg under innvandringsbølgen av marokkansk ungdom på slutten av 40-årene og begynnelsen av 50-årene. For min far var det å komme til landet og bosette seg der en drøm som ble til virkelighet.

Min farfar var kantor i en synagoge, så jeg vokste opp med jødisk religiøs tradisjon og ble oppdradd i den. Jeg elsket min bestefar, som pleide å ta oss med til synagogen på sabbaten og til høytidene.

Nonner og krusifiks

Vi hadde en katolsk kirke i nærheten av hjemmet vårt som alltid virket tiltrekkende på meg. Jeg husker at jeg betraktet nonnene og krusifikset med undring, men jeg visste at dette ikke var noe for oss jøder.

En dag begynte et av barna i nabolaget å rope til meg at jeg hadde drept hans Gud. Jeg skjønte ikke hva han mente. Hvilken gud snakket han om? Jeg husker at min mor fortalte meg at den personen som ble korsfestet, var Jesus, og at vi jøder hadde drept ham. Men hvorfor drepte vi ham? Hva hadde han gjort? Og hva skulle jeg gjøre? Etter som tiden gikk, begynte jeg å studere jødisk historie på skolen og også på egen hand. Jeg forsto at det var noe som lå utenfor min fatteevne, og jeg skjønte ikke hvorfor akkurat det jødiske folk ble beskyldt for alt dette.

Frykt for det okkulte

En kveld kom to kvinner fra Jehovas Vitner hjem til oss. De advarte meg om at jeg måtte ”komme til tro”, ellers ville sjelen min tilhøre satan. Fra den dagen begynte jeg å frykte mørket – og selvsagt djevelen. Omsider sluttet de å komme til oss, men jeg ble mer og mer utsatt for astrologiens og det okkultes verden. Jeg var redd for dette, men på samme tid fascinerte det meg. Gud var langt borte. Jeg begynte mer og mer å henvende meg til avdøde rabbinere i stedet for å påkalle Guds navn.

Ville ikke ha noe med Yeshua å gjøre

Jeg var åndelig tørst, men visste ikke hvordan jeg skulle stille tørsten. Mor fortalte meg om noen kolleger på den nye arbeidsplassen hennes som trodde på Yeshua. Jeg sa til henne: ”Jeg vil ikke ha noe med Yeshua å gjøre. Dette er absolutt ikke noe for meg. Vi er jøder, og det er ikke han”. Jeg minnet henne om forbannelsen som er knyttet til dette navnet og vi snakket ikke mer om den saken.

Redd for å gi meg over

Det var nesten gått to år siden jeg begynte i militæret da min mor  spurte om jeg ville bli med på en konferanse på Beit Yedidia hvor hun jobbet. Overraskende nok svarte jeg ja. Jeg husker at jeg satt og lyttet mens jeg stirret på taleren og kjente at tårene rant men forsto ikke hvorfor. Jeg kjente en varme strømme inn i kroppen og i hjertet. Jeg var i skyene den helga. Folk ba for meg, men fremdeles ga jeg meg ikke over til Herren Yeshua. Jeg var redd for å gjøre det. Men jeg begynte å gå regelmessig i forsamlingen og lytte til prekenene. I mitt hjerte ønsket jeg å overgi meg, men bortforklarte det og sa til meg selv: ”Hva har jeg å gjøre med disse kristne? Jeg er jøde. Jeg må huske hvor jeg kommer fra. Jeg kan ikke tillate meg å tro på denne løgnen.”

En ny fred

Jeg ble dradd som en magnet hver sabbat for å høre prekener igjen og igjen. Det fascinerte meg mer og mer å møte denne mannen – Yeshua. Det nærmet seg Yom Kippur, og som alltid gikk jeg i synagogen for å be. ”Yeshua, hvis du er veien, sannheten og livet, så ber jeg deg ta imot meg. Jeg har ikke mye å gi deg. Jeg er redd, jeg føler at jeg svikter mitt folk og de tradisjonene jeg vokste opp med, men likevel tar jeg imot deg, for jeg ønsker meg din fred”. Jeg reiste meg, forlot synagogen, gikk hjem og laget meg en kopp te. Jeg merket at noe ble forandret inni meg. Jeg følte meg ikke skyldig på grunn av teen jeg drakk. Fra jeg var ni år gammel hadde jeg alltid fastet fra både mat og drikke for å få syndtilgivelse på Yom Kippur, men nå hadde jeg denne stille og uendelige freden. Jeg visste at min reise med Herren Yeshua bare så vidt hadde begynt.

Tiltrukket av korset

Min familie godtok ikke at jeg var kommet til tro. Spenningene økte hjemme, og min far anklaget min mor for dette.

Jeg skjønte etter mange vanskelige år at det var Han som hadde utvalgt meg og ikke omvendt. Korset hadde tiltrukket meg med en uvanlig styrke, og jeg bestemte meg for at Hans vanære kunne jeg gladelig bære. Sakte, men sikkert begynte Gud å rense meg for frykten for det okkulte.

Fire år senere giftet jeg meg med en troende mann, min andre store kjærlighet. Ved Guds nåde har Han gitt oss tre gaver. Mine tre barn elsker Herren. Hele min lengsel og mitt ønske er fortsatt å vokse i tro, i gudsfrykt og i kunnskap om Ham, og å proklamere sannheten til alle – og særlig til mitt folk Israel.