For en bråkete by! Jeg har nå tilbrakt 4 døgn i Jerusalem, og hver dag (og ikke minst natt) slår det meg at jeg er kommet til en by hvor det alltid skjer noe. Mennesker er alltid på høygir. Biler og busser reiser hele døgnet. Mennesker kommer i snakk på gaten og mange stopper meg for å spørre om en rekke ting.

Ut på gatene

Dagen før Den store forsoningsdagen (Yom Kippur) går vi ut på gatene for å komme i snakk med mennesker. For oss handler det om å skape muligheten for å kunne snakke om troen vår, men vi ønsker ikke å tvinge den samtalen frem. For de fleste av oss ender derfor samtalene i interessante samtaler om hvor mennesker kommer fra, hva de liker å gjøre og mye annet.

Vi roter oss fort bort i en samtale med noen aktivister som demonstrerer mot de ortodokses slakting av høner som en del av forberedelsene til Yom Kippur. Den ene av disse er mest interessert i å snakke om hvordan en rekke rusmidler burde være legalisert fordi de har helsegevinst. Vi stiller oss kritiske til det og skjønner fort at dette er en samtale som ikke har så mye for seg, men det er likevel en tanke som plager meg.

Søken etter fred

For det er tydelig at denne mannen søker etter noe som kan roe ned nervene hans. Det kan jeg godt forstå. Et land hvor det er så tydelige spenninger innad i landet, med naboland og med det internasjonale samfunnet, kan jeg godt forstå at stressnivået er høyt. Og det kommer bare på toppen av en rekke andre bekymringer som vi alle kan kjenne på. Denne søken etter fred og lykke har jeg stor sympati med, men det er også tydelig at denne mannen ikke er interessert i å håndtere selve problemet. Han vil bare behandle symptomene.

Tilbake på Caspari Senter snakker vi om en rekke ting, men noe av det vi har snakket om er hvorfor er troen så viktig? Hva er det som gjør den til det viktigste for oss? En av deltakerne ved First:Israel sa noe fint om det. «Når livet er vanskelig er det godt å vite at det er lite i forhold til den herlighet som venter oss. At det finnes et håp som holder oss oppe i alt det vi kan frykte og være redd for».

Hvorfor har ingen fortalt meg det?

Etter å ha forlatt den mannen, som helt tydelig behandlet sine utfordringer og vonde ting ved å døyve dem med rusmidler, får jeg nesten vondt av at vi ikke fortalte ham at det finnes en som kunne gi noe mye mer meningsfylt enn symptomlindring. At det finnes en som ikke lover å fjerne alle problemer og utfordringer, men som kan gi oss fred. En som kan gi oss håp og styrke til å håndtere det vi måtte møte. En som har lovet å være med oss gjennom alt.

Så kanskje jeg skal finne ham igjen og fortelle ham det. For hvor vondt ville det ikke være om ingen fortalte ham det? At hans tanker en gang kommer til å være, slik det allerede har vært for mange jøder, «Hvorfor har ingen fortalt meg det?». Det er det som er vår oppgave å forhindre. Og jeg håper at jeg kan være med å gi så mange som mulig en reell mulighet til å bli kjent med Jesus og hva det innebærer å tro på ham.